Hesten og bjørnen

Skrevet av Ivar Eide.

Under leting i gamle arkiver og papirer ble denne historien funnet, og den er forsøkt gjengitt her i en litt mer forståelig språkform enn den som ble brukt omkring 1750, eller litt tidligere… tidsepoken som originalmanuskriptet er hentet fra. Handlingen foregår på Eid i Sør-Trøndelag, og hovedpersonen i fortellingen, Ander (eller Anders eller Andor…skriften er utydelig) bor på plassen Trøen under Eid.

Slik var det:

Ander stusset… en finger kom opp og klødde bak øret under skjermhuva… Hvor ble det av Borken i kveld da? Borken, hingsten på Trøa, var en original skapning til hest å være, for selv når han var på beite i utmarka, og kunne springe fritt og nyte friheten sammen med både merrer, kviger og sauer… ja så kom han besynderlig nok hjem til stallen hver bidige kveld til samme tid… for å få sin tilmålte øse med havre… Hehe… Ander måtte humre litt over denne rare hesten sin.

Men dette var da mer enn merkelig. Han fikk gå en tur opp til myra ovenfor bruket (Eidsmyra, red anmrk.) og se etter hesten… det vokste saftig natureng i utkantene av myra, og det var ikke uvanlig at dyrene beitet der.

Han tenkte på denne hesten sin Ander, der han gikk. Litt langt og bratt var det, og noen ungdom var Ander ikke lenger… hele 48 år. Borken ja… borket var han jo ikke egentlig, heller gråshimlet på lét. Stor og sterk som en tungdøl, eller vel så det, men altså grå… var ikke det uvanlig da? Ander smålo litt… det var ingen fra gardene omkring som slapp grahest på utmarksbeite her i området så lenge Borken var i lia. Mang en hingst fra nabolaget var kommet heim fra marka forderva-sparka og skambitt etter å ha kommet i klammeri med Borken om hoppene… Men mot eieren sin var han snill og medgjørlig som et lam, og det var alltid Borken som klarte de tyngste sandlassene i bikk-vogna, og som dro de største tømmerlassene inne på Gjølgen i hogstsesongen..

Men hva var nå dette for spetakkel! Ander bråstoppet og lyttet… han kunne da tydelig høre humring og rasende hestevrinsk… Og var det ikke et villdyr også han hørte, som snerret og brummet med dyp røst… det kunne da vel aldri være..? Ander la på sprang og nådde snart fram til en lysning ved myra… det var en bjønn Borken hadde kommet i klammeri med ja, en svær rugg av gammel årgang så det ut til å være… Gråragget i pelsen… gammelbjønn…

Men dette gikk da visst rette veien likevel? Ander ble med ett stolt av hesten sin… Borken gikk opp på to og veivet med de skarpe hovene mens han ga rasende, skingrende vrinsk fra seg. Ander visste at det bodde voldsomme krefter i hingsten, og jernskodd var han… skodd for bjønn og´… Han hadde dessuten jaget bjønn før mente han å vite… inne på Gjølgen sist vår..

Hva var nå dette? Drev ikke den derre brune filuren og tirret hingsten, hoppet fram og tilbake mens den trakk seg bakover… Hingsten var nå døv og blind for alt annet enn bjønnen der på myra, som viste slik ringeakt… det hjalp ikke at Ander ropte og hujet..lenger og lenger ut på myra bar det. Det hadde vært noen frostnetter i det siste, nå senhøstes… det hadde dannet seg ei frossen skorpe på myra som vel bar litt, ved ytterkantene mest. Bjønn gikk nok oppå med de svære labbene…

Andor visste at bjønn kunne jage krøtter og lokke hester ut i myr for å få kontroll på dem. «Ti manns styrke og tolv manns vett» ble det sagt om bjønn… kanskje var det noe i det? Det var da som sat… også! Der gikk Borken nedi med begge bakbeina… og forbeina fulgte med, ned i myra med alle fire bein, og der sto han fast med myr oppunder buken! Andor kunne se hvordan musklene arbeidet i hingstekroppen, den vrinsket rasende, skummet føyk om hestemulen og øynene vrengte seg i sinne og redsel… men like lite hjalp det, fastnet i myra var han! Der kom bjønnlabben ned over hingstenakken med voldsom kraft, Ander kunne høre noe som knakk… brått ble det stille, og hingsten sank sammen i myra.

Ander grep seg i det og kom til sans og samling. Det isnet til nedover ryggen på han med ett..her sto han utpå ei myr og gaulet og veivet med armene mot en svær rusk av en slagbjønn ikke langt unna… og det eneste han hadde å forsvare seg med var en tollekniv i sliren bakpå beltreima. Der løftet rusken på det massive hodet og stirret mot han… men så senket han hodet som i forakt og fortsatte med sitt… halte og dro i hesteskrotten for å få den opp av myra, tydeligvis….

Ander trakk seg forsiktig tilbake, nådde skogbrynet og la i vei heimover… heim etter bjønnestusseren som hang over peishylla. Hadde han bare hatt børsa med seg… Han kjente det stinget for brystet, og det kjentes så vått og sårt i øynene der han småsprang heimover… han var nok mest på gråten, voksne mannen. Hingsten hadde vært med han i over 14 år, i arbeid og moro… nå aldri mer.

Det gikk 7 dager før Ander fikk ram på bjørnen. Da han kom med børsa like etter hestedrapet var den faret til skogs, lur som den var. Kadaveret lå kamuflert i myra, med kvist og myrmose over, men Ander visste nok om bjønn til å regne med at den kom tilbake… når kadaveret var blitt mørt. Så la han seg til der da, med bjønnestusseren, og fikk ram på styggen. Dyret ble flådd og skinnet ble garvet og spikret opp på veggen i stua… så kunne folk beundre bjønn-skinnet, som var av uvanlig store dimensjoner.

Ander savnet hesten sin… men helsvart var det nå ikke. Heime på stallen sto ei følldiger svart merr, og våren etter ble det født et svart hingsteføll på Trøa. Det vokste med tiden opp til en stor og kraftfull hingst, godlynt, og ellers svært så lik sitt faderlige opphav. Denne svart-hingsten på Trøa er det flere historier om… den dro alltid de største lassene i tømmerskogen, og var også kjent som en stortraver etter tidens målestokk.

Ukjent forfatter
Red.

 

Redaktørens anmerkning: Det var høyst uvanlig at bjørn beveget seg så langt ut mot kysten som til Eid, men det var mye bjørn i de tilliggende skogtraktene, som på Gjølga og i Åfjord. Det største rovdyrproblemet var nok likevel ulven. Problemet var så stort at bøndene på Fosen i årene mellom 1738 og 1770 så seg nødt til å leie inn en ulv- og bjørnejeger fra Oppdal for fast lønn. Han ble kalt Ola Ulvefanger, eller Varg-Ola (Hans egentlige navn var Ole Bersvendsen Fosmoen), og var stasjonert i Jøssund- og Åfjord kommune. Han skjøt en del bjørn, men først og fremst ulv, og mange ulver ble drept med stryknin-forgiftet åte, tatt i feller eller i dyregraver.  Det var mange ulv- og bjørnejegere som opererte på Fosen i dette tidsrommet.. Varg-Ola var bare en av mange.  Av bjørn ble det i dette tidsrommet i Fosen Prosti felt 358…

 

 

 

 

Spor fra din side.