Jedlaløo

Skrevet av Ivar Eide.

Lat oss ikkje forfedrane gløyma   Under alt som me venda og snu;    For dei gav oss ein arv til å gøyma,   Han er større enn mange vil tru.

Med Ivar Aasens ord friskt i minne, kan vi flytte blikket mot et lite kulturminne som representerer en større kulturarv enn kanskje mange vil tro ved første øyekast. I den vesle bygda Straume i Vaksdal kommune, omtrent en times kjøretur nordøst for Bergen, finner vi utløa Jedlaløo. Løa har fått navnet sitt fra gårdsbruket Hjellen, og ligger i Hjedlalia i Straumsdalen, om lag en times gange fra gården Straume.

Jedlaløo er bygd som et stavhus med grindbyggingsteknikk. Bygningens gavl vender mot dalen med bratte skogkledde lier rundt seg. Løa har en meget sammensatt byggeskikk. Sørgavlen har rester etter brakekledning med vestlandskkledning i røstet. Mot vest finner vi også brakekledning, men her med store dråpeheller i tillegg. Nordgavlen er åpen, mens østveggen er kledd med vestlandskledning. Løa har et sperretak med nevertekking og torv. Langs takflata, ytterst mot rammen, ligger det såkalte ”velessesteiner” som holder fast nevra. Bygningens staver står på steiner av forskjellig høyde, og gavlen vender mot dalen. På grunn av at løa ligger i et svært bratt terreng, er stavene i framkant lengre enn i bakkant. Løas grunnflate er på bare 2,20 x 2,30 meter. Det er brukt ulike treslag i de forskjellige bygningsdelene i løa. Dette gjenspeiler sannsynligvis tilgangen på virke da bygningen ble oppført. I tillegg finnes det gjenbruk av material, blant annet to staver som tidligere har fungert som veggstokker i et tømmerhus.

Vestlandsk byggeskikk
Grindbyggingskonstruksjon har slektskap til stavteknikken som vi finner brukt i de norske stavkirkene. Grindbygg er antakelig den eldste formen for stavteknikk som har vært i kontinuerlig bruk fram til vår tid. Ved grindbygg setter man opp grinder på tvers av møneretningen. Grinda er sammensatt av to staver som holder beten, som er en horisontal tverrbjelke som er felt ned i toppen av stavene. Grindene blir bundet sammen i byggets lengderetning av stavlegjene som taksperrene blir lagt i mot.[2] Knutepunktet mellom stav, bete og stavlegje er utformet på en slik måte at alle delene låses fast sammen. Grindkonstruksjon er særpreget for Vestlandet og konstruksjonen var dominerende fra Rogaland til Sunnmøre. I grindkonstruksjoner var både krokete bjørk og furu tilfredsstillende materialer. Det var derfor mulig å sette opp sterke bygninger av lokale materialer som ikke hadde behov for lange transportetapper. Dette i tillegg til at grindkonstruksjon er mer materialbesparende enn laftverk, gjorde at konstruksjonen var velegnet til det skogfattige Vestlandet. I områdene rundt Voss og i indre Sogn med Nærøyfjorden var derimot lafting den dominerende byggeskikken. Dette hadde sammenheng med at det her var større tilgjengelighet på kvalitetstømmer av furu. Grindbyggingsteknikken krevde heller ikke mye arbeid med trestammene, og det var derfor mulig å sette opp er bygg hurtig og med enkle redskaper.[3] Grindkonstruksjon finner vi oftest i utløer, naust og låvebygninger, men også i svaler og tilbygg.