Morgentanker fra SkrivbuaMi – om krig, flyktninger, vår egen kultur – og sånt.
Av Irene Ojala, Skribent, Arctic Footprints … i Ordet Fritt
Vi lever i ei urolig tid. Krig og rykter om krig i ulike deler av verden preger også vårt fredelige land. Ja, ryktene om krig har nesten bibelske dimensjoner. Krigens konsekvenser fører til at vårt land, blant mange andre land i Europa, endres raskt, og på en måte som kan føre til langsiktige uønskede konsekvenser for oss alle – fordi vi ikke har forberedt oss.
Det er viktig at vi drømmer om en god og fredelig fremtid. Men fordi våre politikere ikke ser ut til å legge langtidsplaner for samfunnsutviklingen er det kanskje lurert å reflektere over hvordan du og jeg vil at fremtiden skal bli. Jeg tenker slik – fordi jeg ser at våre politikere ikke formidler fred, men uro mellom stater. Det er underlig, at vi, med all den kunnskapen vi har om krigens redsler ikke evner å finne løsninger gjennom den gode samtale. Putin og Obama har, i stede for samtaler om hvordan de i fellesskap kan bidra til fred i land som Syria, samtaler om hvem som skal bombe hva og hvor – kanskje fordi de selv ikke skal bli skadelidende? Og dette skjer samtidig som IS sender sine tønnebomber over kvinner, barn, eldre og syke som er blitt igjen i Syria.
Ja, vi lever i en urolig tid. Europa og Norge er i rask endring i det kulturelle veikrysset vi befinner oss i. Vi må starte å reflektere over hvordan du og jeg vil at fremtiden i vårt land og i vår del av Europa skal bli. Vi må våge å stille utfordrende spørsmål for å finne svar som står seg for våre barn og barnebarn.
Jeg kommer nok til å sitte mye i SkrivebuaMI og tenke over mine kulturelle verdier, for er det ikke slik at for å klare å bygge en trygg ramme rundt oss selv, mine barn og dine barn, må vi – de nordlige folk finne styrken i egen kultur? Jeg har kommet til at for at vi skal være trygge støttespillere for mennesker på flukt må vi kjenner vår kultur, vi bør vite hvor vi kommer fra, hvem vi er, og hvem vi ønsker å være i fremtiden. Vi må planlegge våre samfunn og liv med langsiktighet som grunnlag. Slik erkjennelse og kunnskap er viktig hvis vi skal være sterke menneskelige rammer for de menneskene som flykter nordover for å finne trygghet og fred.
For tenk over dette: For noen tiårsiden var det fire språk og i hovedsak fire kulturer som bodde i nord. Samer, kvener, finner og nordmenn. Sammen var og er vi det Nordlige folk. I dag snakkes det ikke fire språk i nord, men kanskje 44 ulike språk. Det globale er blitt det lokale. Og om noen tiår er også dagens flyktninger eller frivillige nye landsmenn en del av de nordlige folk. De er en del av fortellingen om Nord. Jeg tenker at det er viktig å tenke kloke tanker fordi bestemor og bestefar ikke lengere bor i nabobygda, på Kronstad, i Samuelsberg, Tysfjord, Karasjok eller Vardø –men i Syria, Afghanistan, Algerie, Thailand eller i ”Langtvekkistan.” Det Nordlige folk er en del av den globale perforerte verden.
Jeg undrer på om vi ikke med dette snart må snakke om de globale rettighetene i stede for særlige egne rettigheter.
Med dagens tanker legger jeg ved Dire Straits, Brothers in Arms, med film – Krigens uutholdlige konsekvenser skulle være unødvendige i en opplyst vestlig verden.