Morgentanker fra SkrivbuaMi – om krig, flyktninger, vår egen kultur – og sånt.

Skrevet av Ivar Eide.

Av Irene Ojala, Skribent, Arctic Footprints …  i Ordet Fritt

Vi lever i ei urolig tid. Krig og rykter om krig i ulike deler av verden preger også vårt fredelige land. Ja, ryktene om krig har nesten bibelske dimensjoner. Krigens konsekvenser fører til at vårt land, blant mange andre land i Europa, endres raskt, og på en måte som kan føre til langsiktige uønskede konsekvenser for oss alle – fordi vi ikke har forberedt oss.

Det er viktig at vi drømmer om en god og fredelig fremtid. Men fordi våre politikere ikke ser ut til å legge langtidsplaner for samfunnsutviklingen er det kanskje lurert å reflektere over hvordan du og jeg vil at fremtiden skal bli. Jeg tenker slik – fordi jeg ser at våre politikere ikke formidler fred, men uro mellom stater. Det er underlig, at vi, med all den kunnskapen vi har om krigens redsler ikke evner å finne løsninger gjennom den gode samtale. Putin og Obama har, i stede for samtaler om hvordan de i fellesskap kan bidra til fred i land som Syria, samtaler om hvem som skal bombe hva og hvor – kanskje fordi de selv ikke skal bli skadelidende? Og dette skjer samtidig som IS sender sine tønnebomber over kvinner, barn, eldre og syke som er blitt igjen i Syria.

Ja, vi lever i en urolig tid. Europa og Norge er i rask endring i det kulturelle veikrysset vi befinner oss i. Vi må starte å reflektere over hvordan du og jeg vil at fremtiden i vårt land og i vår del av Europa skal bli. Vi må våge å stille utfordrende spørsmål for å finne svar som står seg for våre barn og barnebarn.

Jeg kommer nok til å sitte mye i SkrivebuaMI og tenke over mine kulturelle verdier, for er det ikke slik at for å klare å bygge en trygg ramme rundt oss selv, mine barn og dine barn, må vi – de nordlige folk finne styrken i egen kultur? Jeg har kommet til at for at vi skal være trygge støttespillere for mennesker på flukt må vi kjenner vår kultur, vi bør vite hvor vi kommer fra, hvem vi er, og hvem vi ønsker å være i fremtiden. Vi må planlegge våre samfunn og liv med langsiktighet som grunnlag. Slik erkjennelse og kunnskap er viktig hvis vi skal være sterke menneskelige rammer for de menneskene som flykter nordover for å finne trygghet og fred.

For tenk over dette: For noen tiårsiden var det fire språk og i hovedsak fire kulturer som bodde i nord. Samer, kvener, finner og nordmenn. Sammen var og er vi det Nordlige folk. I dag snakkes det ikke fire språk i nord, men kanskje 44 ulike språk. Det globale er blitt det lokale. Og om noen tiår er også dagens flyktninger eller frivillige nye landsmenn en del av de nordlige folk. De er en del av fortellingen om Nord. Jeg tenker at det er viktig å tenke kloke tanker fordi bestemor og bestefar ikke lengere bor i nabobygda, på Kronstad, i Samuelsberg, Tysfjord, Karasjok eller Vardø –men i Syria, Afghanistan, Algerie, Thailand eller i ”Langtvekkistan.” Det Nordlige folk er en del av den globale perforerte verden.

Jeg undrer på om vi ikke med dette snart må snakke om de globale rettighetene i stede for særlige egne rettigheter.

Med dagens tanker legger jeg ved Dire Straits, Brothers in Arms, med film – Krigens uutholdlige konsekvenser skulle være unødvendige i en opplyst vestlig verden.

• Les mer
• Ingen kommentarer

Økt tilstrømning av flyktninger og asylsøkere til Norge

Skrevet av Ivar Eide.

Av Siv Alsen

Økt tilstrømning av flyktninger og asylsøkere til Norge og konsekvenser for trusselbildet.

Den økte asyltilstrømmingen til Norge vurderes i første rekke å få negative følger for trusselbildet knyttet til det høyreekstreme miljøet i Norge. Dette fordi motstand mot innvandring er en av de mest sentrale sakene, og en viktig mobiliseringsfaktor, for dette miljøet.

Det ligger også et potensial for at venstreekstreme miljøer i Norge kan samles rundt saker relatert til flyktningkrisen. En eskalering av konflikten med det høyreekstreme miljøet kan føre til motreaksjoner og voldelige sammenstøt mellom høyre- og venstreekstremister.

Asylsøkere knyttet til ekstrem islamisme framstår ikke som en sentral bekymring for PST på kort sikt. Trusselen fra ekstrem islamisme kommer først og fremst fra personer som er født eller oppvokst i Norge, og som har blitt radikalisert her. Det vurderes som lite sannsynlig at det norske asylinstituttet blir brukt av grupper som ISIL/Al-Qadia ved at det kommer asylsøkere med en forhåndsbestemt voldsintensjon til Norge.

På lengre sikt er det mulig at enkelte asylsøkere vil kunne utgjøre en terrortrussel i Norge. Asylsøkere er en sårbar gruppe for radikalisering, men her vil det også være store variasjoner, blant annet basert på landbakgrunn og sosioøkonomiske forhold. Det er heller ikke en nødvendig sammenheng mellom det å ha vært en voldsaktivist i et krigsherjet hjemland og det å bli en voldsutøver i et nytt land.

Benedicte Bjørnland
sjef PST

• Les mer
• Ingen kommentarer

Petter Northug blir Vi Menn-redaktør

Skrevet av Ivar Eide.

Petter Northug har signert ny sponsorkontrakt med Vi Menn, og forlenger dermed samarbeidet med sin første sponsor. En av aktivitetene som er planlagt i den nye avtalen er at han blir bladets redaktør.

– Petter kommer til redaksjonen og blir Vi Menn-redaktør for en dag. Da er det han som skal prioritere sakene og sette opp forsiden. Skal bli morsomt å se hvordan han løser det, sier produktsjef Torstein Åsbø Eike i Vi Menn.

Vi Menn og Petter Northug startet samarbeidet høsten 2009. Allerede den gang uttalte redaktør Alex Øystå at Northug og Vi Menn var «a match made in heaven». Ingen av Petters privatsponsorer har stått lenger ved hans side. Vi Menn og Northug går nå inn i sin syvende sesong sammen.

– Vi Menn er en sponsor jeg har hatt det mye gøy sammen med. De tar meg med på ting jeg synes er artig, alt fra skarpskyting på Rena til olabilløp mot Legkov. Jeg liker bladet og gutta som jobber der. Vi Menn har stått sammen med meg i tykt og tynt, og jeg er glad de ønsker å fortsette samarbeidet. Her blir det mer moro, sier Northug.

• Les mer
• Ingen kommentarer

Den stupide ateismen

Skrevet av Ivar Eide.

Av Christian Kristiansen

Christian Kristiansen har tatt pennen fatt og gir sin mening og analyse om ateisme mot religion.

Når arkeologer om ti tusen år gjenopretter og graver i dagens internett vil de først og fremst finne to ting: Videoer av kattunger og kommentarfelt hvor religiøse og ateister krangler og konkurrerer om hvem av dem som er minst idiot. En øvelse som i seg selv diskvalifiserer begge parter fra å gå av med seieren. Det er nesten fantastisk hvor mye datakraft som brukes globalt på dette, og for enkelte ser denne aktiviteten nesten ut til å være en besettelse. Jeg vet om folk som bruker nær sagt all sin tid på det. La meg presisere med en gang; jeg er ateist selv, men gud hjelpe meg så lei jeg er av sjølgode, nedlatende og aggressive ateister.

Mekanismen i debatten er like enkel som den er forutsigbar. Den religiøse kommer med en påstand om guds eksistens som han underbygger med å henvise til en religiøs tekst hvor dette hevdes. Dette kalles sirkelargumentasjon og er selvfølgelig logisk uholdbart. Men forsøke å irettesette en som tror på jomfrufødsel, eller profeters ufeilbarlighet for at han ikke forholder seg til logikk, er som å kjefte på en hund fordi den har hale. Det ligger i sakens natur og diskursen er egentlig dødfødt fra starten av. Deretter kommer gjerne den bråkjekke ateisten, i et forsøk på å diskreditere religion som sådan utifra et moralsk ståsted, med sine historiske anekdoter om hvor grusom og fæl religion er. La oss se litt på disse gjengangerne.

Det er gjerne henvisinger til middelalderen, med den grusomme pavekirken, inkvisisjonen, korstog og heksebrenning og alt det der. Det er imidlertid når ateisten agerer historiker at jeg oftest avsikrer min pistol og legger kortet i baren.

• Les mer
• Ingen kommentarer

Sosiale medier – en arena for engasjement og fellesskap

Skrevet av Ivar Eide.

Av Julie Ihlen Kildahl, kronikk

Det var den uka. Den uka hvor jeg plutselig oppdaget hvor mye omsorg og omtanke det var i byen min, landet mitt og generelt oss mennesker imellom. Jeg hadde aldri trodd at det var gjennom sosiale medier jeg skulle få troen tilbake på menneskene. Sosiale medier som ofte blir forbundet med en arena for navlebeskuelse og individualisme. Men det var en gruppe på Facebook som skulle bli en metropol for raushet, felleskap og engasjement.

Til daglig klikker jeg meg innom nettaviser og ser nyheter, og innbilder meg at jeg er oppdatert. Og nesten hver gang sitter jeg igjen med en emmen smak i munn. Det står jo så dårlig til med denne verden. IS sprer seg som en parasitt i jakten på et herredømme. Det kappes av hoder, det steines kvinner, barn mobbes i hjel, det utryddes folkegrupper, aksjemarkedet stuper og ifølge Amnesty er 59 million mennesker på flukt. Primært syrere. De drukner i et forsøk på å få et bedre liv, mens avisenes kommentarfelt overfylles av eder og galle om at døde mennesker forurenser Sydens badevann.

Sakte, men sikkert begynner jeg å tro at det faktisk ikke er mer håp for en bedre fremtid. At verden har nådd et punkt hvor vi bare er opptatt av å klippe hekken og at empatien og omsorgen drukner sammen med desperate mennesker i Middelhavet. Vi bryr oss ikke lenger. Jeg kjenner apatien slår inn. Jeg kan ikke redde alle på flukt, og i ensomhetens engasjement konkluderer jeg med at jeg like godt kan sitte helt stille. Ikke gjøre noe. Det står tydeligvis så dårlig til med Tellus 2015 og med ingen som bryr seg, er det nytteløst.

Så skjer det noe. Det opprettes en gruppe på Facebook med tittelen ”Refugees welcome to Norway”. En gruppe som vokser fortere enn lemen i parringstid. I skrivende stund nærmer vi oss 70.000 medlemmer. Det skapes et forum hvor det samles mennesker med empati, giverglede og engasjement. Det deles artikler, bilder og tiltak som gir troen tilbake på menneskene. Det er et tverrkulturelt forum hvor kjernen i mennesket, som inneholder kjærlighet, varme og deling, er større enn etnisk bakgrunn, sosial status og politiske standpunkt. Det deles ideer og prosjekter, hvor alle kan bidra på ulike måter. Enten det er å lære bort norsk, strikke sokker, bake boller, være verge, gi helsesjekker, låne bort hus og hytter. Og i det du tenkte, dette er jo helt utrolig, dette kan jo ikke bli bedre, så kommer næringslivet på banen, og det lånes ut hotellrom, trailere, fly, og det deles ut intimartikler, klær og topprestauranter stiller med varm mat.

Jeg tar meg selv i å strigråte mens jeg leser innlegg, om for eksempel den eldre damen på 72 år som har bakt boller, men som ikke klarer å komme seg til mottaket, og lurer på om noen kan levere baksten for henne. Engasjementet og givergleden går langt utover landegrensene. På Island, hvor myndighetene hadde bestemt bare å ta inn 50 flyktninger, har 16.000 frivillige stilt sitt bopel til disposisjon. I Østerrike og Tyskland tas de nyankomne i mot med applaus! Jeg klapper av glede. Av håp og stolthet over å leve i en tid hvor det oser av den sterkeste urkraften i oss – kjærlighet og omsorg.

Jeg er smertelig klar over at det finnes fortsatt krig, grusomheter og undertrykkelse i nåtid. Jeg er ikke naiv og man skal lukke øyne for det. Tvert i mot. Jeg mener vi absolutt skal gjøre noe. Men vi trenger å vite at vi har muligheten til å handle. Og den beste måten å få i gang det på er å gi mennesker en følelse av at det nytter. At de kan bidra til å faktisk gjøre en forskjell for et annet menneske. Da trenger vi en plattform som for eksempel denne facebook-gruppen. Sosiale medier, er folkets medier – og er dermed blitt en mer interaktiv og løsningsorientert forum. Det har et bredere og mer variert innhold enn nasjonale medier. Hvis vi bare blir utsatt for hvor mye elendighet det finnes i verden, skaper det hjelpeløshet og apati. Derimot, med et litt mer nyansert bilde av verden, kan det skape mer håp, engasjement og handlingskraft.

Det var den uka jeg opplevde hvilken enorm makt og påvirkning vi mennesker har, om vi bare står sammen. Sosiale medier blir en arena hvor vi får mobilisert dette.
Tusen takk ”Refugees Welcome to Norway”- jeg trengte å se synlig engasjement og varme, det gir meg håp, som igjen er de beste antioksidantene mot apati og ignoranse.

 

 

 

 

 

 

 

• Les mer
• Ingen kommentarer

Skal kåre Norges verste sløser av skattepenger

Skrevet av Ivar Eide.

Skattebetalerforeningen skal, sammen med Nettavisen, kåre den offentlige instansen som har sløst mest med våre skattepenger i 2015.

Hvor sikre kan man egentlig være på at skattepengene brukes fornuftig? Fra og med i dag setter Skattebetalerforeningen og Nettavisen i gang et prosjekt som skal sette fokus på hvordan politikere og byråkrater forvalter skattepengene.

– Vi vil sette søkelys på holdninger til og håndtering av det offentliges bruk av skattepenger ved å avdekke/gå inn i eksempler på offentlig sløsing, sier Karine Ugland Virik, administrerende direktør i Skattebetalerforeningen.

Skattevilje og bruk av skattepenger henger sammen

Prosjektet skal munne ut i tildelingen av «Sløseriprisen 2015». Prisen skal tildeles den offentlige instans som i løpet av 2015 har vist størst uforsiktighet med samfunnets felles midler.

– Det handler ikke om økonomisk kriminalitet/korrupsjon, men selve bevisstheten rundt, respekten for, og forvaltningen av våre skattekroner. Det er langt enklere å betale for seg når man vet at pengene faktisk brukes fornuftig av de som styrer, sier Karine Ugland Virik.

Jury og lesere skal bestemme

Både enkeltpersoner og organisasjoner kan tipse om – og nominere – kandidater til prisen, men det er juryen som velger ut de kandidatene det skal stemmes over.

Juryen består av Karine Ugland Virik (adm. dir. i Skattebetalerforeningen), Gunnar Stavrum (redaktør i Nettavisen), Marte Gerhardsen (tenketanken Agenda), Mathilde Fasting (tenketanken Civita) og Hallgeir Kvadsheim (Luksusfellen).

Denne juryen skal ha ansvaret for å velge ut finalistene – selve vinneren skal kåres i Nettavisen i januar 2016.
= = = = =

• Les mer
• Ingen kommentarer

Hvis du ikke spør..

Skrevet av Ivar Eide.

Av Kristin Sommerseth

En ny rapport fra Redd Barna viser at det finnes svært liten kunnskap om seksuelle overgrep mot barn i minoritetsfamilier i Norge. Helsesøstre, barnevern, støttesentre og andre hjelpetilbud strever med å fange opp minoritetsbarn som blir utsatt for overgrep.

Det er ingen grunn til å tro at barn med annen kulturbakgrunn enn norsk er mindre utsatt for seksuelle overgrep enn etnisk norske barn. Men få saker avdekkes, og hjelpeapparatet melder om en svært liten andel barn med innvandrerbakgrunn som er utsatt for seksuelle overgrep.

Redd Barna lanserte rapporten «Hvis du ikke spør, klarer jeg ikke fortelle» – om utfordringer ved avdekking av seksuelle overgrep mot barn i minoritetsfamilier.
Rapporten er utført og skrevet av Silje Berggrav.

Les rapporten her.

 
Få saker avdekkes

Redd Barna fikk utført denne kartleggingen, fordi det finnes svært liten kunnskap om seksuelle overgrep i minoritetsfamilier i Norge. De sakene om seksuelle overgrep som når offentligheten, hjelpeapparatet og rettsvesenet, handler i stor grad om etnisk norske familier. Det er imidlertid liten grunn til å anta at barn med annen kulturbakgrunn enn norsk er mindre utsatt for seksuelle overgrep enn etnisk norske barn.

– Rapporten er ingen omfangsstudie. Men vi vet at svært få av disse sakene avdekkes. Helsesøstre avdekker knapt noen slike saker, barnevernet får veldig få av disse sakene, minoritetsbarn kommer i liten grad til støttesentre mot incest eller andre hjelpetilbud. Denne rapporten belyser noen av årsakene til at sakene er så underrapporterte, og hvorfor hjelpeapparatet må tenke nytt om hvordan vi kan nå disse utsatte barna, sier Lars Due-Tønnessen, spesialrådgiver på vold og overgrep i Redd Barna.

Det finnes ingen norske studier som fokuserer spesifikt på seksuelle overgrep i minoritetsfamilier, og det er lite forskning internasjonalt. Rapporten Redd Barna gir ut nå, er en viktig begynnelse for å belyse temaet.

Det er mange mekanismer som kan være årsaker til at saker om overgrep mot minoritetsbarn ikke kommer frem i lyset. En sterk æreskultur og frykt for sanksjoner kan være grunner til at barn og unge fra minoritetsfamilier velger å holde overgrepene skjult.
Årsaker og reaksjoner

Det er flere grunner til at det kan være ekstra tabubelagt å snakke om seksuelle overgrep i minoritetsfamilier, og det er årsaker til at saker om overgrep mot minoritetsbarn kan være vanskeligere å avdekke. Minoritetsbarn og unge som forteller omverdenen om seksuelle overgrep, kan oppleve å ikke bli trodd, å få skylden for overgrepet, å utsettes for vold eller bli presset inn i ekteskap fordi man anses som «uren», eller å bli utstøtt fra familien. Frykten alene for denne typen reaksjoner kan være nok til at barn og unge velge å holde overgrepene skjult. Betydningen av sterke familierelasjoner, ære og skam, seksuell dydighet og lojalitet til foreldre gjør det vanskelig å få historiene frem i lyset.

– Mange med minoritetsbakgrunn er uvant med å snakke om seksualitet generelt. De har ikke ord på deler av kroppen, de kan ikke beskrive kjønnsorganene sine. En del definerer ikke det de er utsatt for som vold eller seksuelle overgrep – de ser på  det som noe vanlig, noe alle opplever, sier psykolog Anna Kaszuba ved Senter mot incest og seksuelle overgrep (SMISO) i Sør-Trøndelag.

• Les mer
• Ingen kommentarer

Jeg døde som 5-åring

Skrevet av Ivar Eide.

Av John C. Krager i Ordet Fritt

Denne historien stammer fra Sør-Trøndelag og er ment som et innlegg i debatten om
reinkarnasjon/gjenfødelse…

Tildragelsen hendte for ca. 20 år siden. Jeg kom over en annonse i en avis ang. et stort, flott hus som var rimelig til salgs, et reparasjonsobjekt. Plasseringen var fin, på en stor tomt helt nede ved sjøen ved Stjørdal.
      Jeg hadde på den tiden en venninne på Hell som var villig til å vise vei til eiendommen…selv var jeg ukjent med stedet og lite kjent i området.
      Vi dro dit og tok stedet i besiktigelse….stedet var fint og bygningene var store og staselige, som jeg hadde antatt utfra bildet i avisen…om enn noe forfalne.
      Det besynderlig var imidlertid en sterk følelse av å ha vært her før…alle ting ved dette store huset og stedet var veldig kjent. Men jeg fikk også en trykkende følelse, som av noe sterkt ubehagelig eller trist…
Min ledsager merket nok min reaksjon og spurte hva som var i veien. Ingenting, svarte jeg, men fortalte om hva jeg opplevde..om min gjenkjennelse, og om den deprimerende følelsen.
Dessuten, sa jeg, her til høyre går en sidevei gjennom skogholtet der, og bak skogen der ligger et sveitserhus og et lite uthus…og en stor hage med frukttrær og bærtrær. Jeg syntes du sa du aldri har vært her, sa mitt følge, og så betuttet på meg. Ja, svarte jeg, det er jeg helt sikker på…
      Vi fulgte den veien gjennom skogen…den var bare ca. 100 meter…. så kom vi fram til stedet jeg hadde beskrevet. Det var nøyaktig slik jeg hadde sagt.
      Følelsen av sorg og fortvilelse ble her oppe enda sterkere. Jeg begynte faktisk å fryse og skjelve… Du er så blek, sa mitt følge…er du syk?
      Denne følelsen satt i meg mens jeg var der:
Her lekte jeg som liten gutt i haven, jeg spiste rips, stikkelsbær og solbær, og epler om høsten…det var et lite paradis. Mor og far og søster, men noe var helt feil…. Men så kom hosten, sorgen, fortvilelsen, savnet…tomheten, men likevel noe vidunderlig i det fjerne….
      Siden, en tid etter at jeg kom hjem, fortalte jeg min gamle far om denne hendelsen…kunne jeg allikevel ha vært på stedet som barn, og siden glemt det?
     Han tenkte seg om, så gikk det som en dragning over ansiktet hans….så sa han: Nei, du har nok ikke vært der, dvs. siste gang din mor og jeg var der var du bare en liten spire i mors liv. Du skjønner, de som bodde i den sveitservillaen i skogholtet var omgangsvenner av oss….de var bestyrere ved tuberkulosehjemmet som var det store bygget ved sjøen. De mistet sin lille sønn på 5 det året..han var blitt smittet av tuberkulose etter at han på egen hånd hadde vært nede ved hjemmet. Døden innhentet han fort…gallopperende tæring kalte de det…det var helt fryktelig selvfølgelig. Det er over 50 år siden, men det smerter ennå å tenke på den stakkars lille gutten…
Men hvordan kan du kjenne til dette?…..Det var før din tid…og dette har din mor og jeg aldri fortalt deg om.

• Les mer
• Ingen kommentarer

Du kommer i dag

Skrevet av Ivar Eide.

Anders er arkitekt og litt over seksti år. For tjue år siden forlot han kona Karen og deres to barn fordi han hadde forelsket seg i den vakre arkitektkollegaen Cecilie. De flyttet til København, der de har drevet et velrenommert arkitektkontor sammen. Anders har tenkt lite på eks-kona Karen, og har ikke klart å holde kontakten med barna i løpet av disse årene.
Nå har Anders fått slag og ligger på et pleiehjem i Oslo. Han er delvis lammet og har vanskelig for å snakke. Cecilie kommer sjeldnere og sjeldnere på besøk. Men hver dag sitter det en kvinne ved sengen hans. Det er Karen. Hun forteller om den gangen de var unge og hadde fått barn og hadde fine somre på landstedet.
Anders gleder seg over Karens besøk. Etter hvert begynner han å tenke på hva som skjedde den gangen han reiste fra dem. Angrer han? Kunne noe vært gjort annerledes? Kan det fremdeles gjøres annerledes?
Denne fine og vare romanen pirker borti sider i oss mennesker som plutselig blir aktuelle når livet tar oss igjen. Det er rett og slett en kjærlighetshistorie. Eller to.

• Les mer
• Ingen kommentarer

Snakk med barna

Skrevet av Ivar Eide.

Av Marianne Skogen og Grete Vandvik

Barn får med seg de sterke bildene på TV og nettet. Redd Barna anbefaler å snakke med barna om det som skjer. Her er våre tips og råd til hvordan du kan snakke om flyktningkrisen.

 

Mange foreldre og andre voksne tar nå kontakt med Redd Barna og spør hvordan de kan snakke med barn om flyktningkrisen. Barn er forskjellige, de oppfatter ting ulikt, og reagerer ulikt. Men det er viktig at voksne tar seg tid til å snakke med barn om det som skjer, og spesielt om det arbeidet som gjøres for å løse konflikten og å hjelpe de som rammes. Barn som er redde og usikre trenger trygge voksne som tar ansvar og bryr seg.
Barn trenger kunnskap for å forstå

Barn lever i den samme verden som oss voksne, og de orienterer seg så godt de kan. De trenger å få kunnskap om det som skjer rundt dem, og de trenger å forstå. De får ofte med seg langt mer enn vi tror. Men ofte kjenner de ikke til hele bildet. De får tak i bruddstykker som de selv setter sammen til en helhet. De fyller inn selv der hvor det er hull. Dette samsvarer ikke alltid med virkeligheten. Barn trenger hjelp av voksne for å forstå, se sammenhenger og gjøre informasjonen håndterlig. Barn blir også tryggere når de får gode, troverdige forklaringer på det de ser og hører om. Barn har ofte et iboende ønske om å gjøre noe for å hjelpe andre barn de ser har det vondt. Å snakke med barna om det som skjer, svare på spørsmålene deres og forklare, kan både bidra til å berolige dem, og det kan samtidig vekke engasjement og tro på at det nytter å hjelpe.
Her er noen tips til voksne om hvordan man kan snakke med barn:

Lytt til barna.
La barna spørre om hva de ikke forstår. Reflekter sammen med barna om hva de tenker og tror. Samtalen kan ta utgangspunkt i et nyhetsinnslag på Supernytt , eller kanskje kjenner barnet noen som kommer fra området.

Vær konkret og ærlig.
Unngå å bruke vanskelige ord og uttrykk. Ta hensyn til alder. Både små og litt større barn kan ha behov for å forstå. Ikke si ting som ikke stemmer med virkeligheten, fordi du vil skjerme barnet. Men du må ikke fortelle absolutt alt.

Fortell om løsninger.
Trygg barna ved å fortelle om alt som nå gjøres for å finne løsninger. Snakk om de voksnes ansvar og innsats for å få slutt på krig og vold. Fortell at de voksne har ansvaret for å finne løsningene, selv om det er svært vanskelig problemer som skal løses. Husk at du ikke må gi svaret på alt. Det er lov å si at dette er vanskelig.

Informér om flyktninger.
Mennesker flykter fra krig og overgrep. Snakk med barna om hva en flyktning er og hvorfor millioner av mennesker i verden er flyktninger.

Støtt barns initiativ.
Barn som på en eller annen måte får anledning til å gjøre noe i forhold til krigen, vil ofte oppleve større grad av mestring og mindre frykt. Voksne bør stimulere og støtte barn som ønsker å hjelpe til. Barn kan lage basar eller innsamlingsaksjoner, de kan lage teater og utstillinger eller sende brev og tegninger med oppfordringer om fred til egen og andres regjeringer.

• Les mer
• Ingen kommentarer