19 Apr2015
Skrevet av Ivar Eide.
Advokatfullmektig Ieva Z. Rise
Av advokatfullmektig Ieva Z. Rise
Det er i utgangspunktet ikke tvil om at det trengs barnevern, men problemet er at barneverntjenesten og systemet rundt barneverntjenesten ikke arbeider etter de intensjonene som ligger bak norsk og internasjonal lov. Dette ser jeg stadig i mitt arbeid som advokatfullmektig i barnevernssaker.
Barneverntjenesteloven er basert på at når beslutningene om familien og barn skal tas, så skal dette baseres på det man kaller for ”faglig skjønn”. Utfordringen er at utdanningen til barnevernspedagoger og sosionomer er kun en 3-årig høyskole. Det ”faglige skjønnet” blir ofte preget av den ansattes subjektive vurdering hvor hun/han legger inn sine sympatier, holdninger, antipatier, sine fordommer, sin intelligens og lignende. Ved vurdering av enhver familie kan man alltid finne både positive og negative ting avhengig av hvem som ser og hva fokuset er. Det synes som de ansatte hos barneverntjenesten har for mye makt, som i mange tilfeller ikke er i samsvar med deres kunnskap og evner. Det er ofte dette som er grunnen til oppstyret rundt deres vurderinger. Det synes i en del tilfeller som om barneverntjenesten fokuserer mer på detaljer i saken i stedet for å se helheten. Dette medfører at beslutningene tas på feil grunnlag.
Jeg blir overrasket de gangene barneverntjenesten virker en smule fornuftige og det ser ut som de virkelig for en gangs skyld ser helheten i situasjonen og følger lovens intensjoner på en helhetlig måte.
Det er også slett ikke uvanlig at barneverntjenesten foretar vurderinger vedrørende foreldrenes psykiske helse uten at man kan se at barnevernsansatte skal kunne ha kompetanse til dette. Etter hver kontakt med familien, blir det skrevet journal og referater hvor familien beskrives av den barnevernsansatte. Disse journalene og referatene bidrar til å konstruere en sak. Det som står i disse blir brukt som dokumentasjon i saken og dette tillegges vekt. Foreldrene skriver selvfølgelig ikke slike journaler og referater. Deres oppfatninger blir således ikke notert på samme måte. Allerede her blir det en ubalanse i styrkeforholdet mellom barneverntjenesten og foreldrene. Her kan man spørre om rettsikkerheten for familiene blir ivaretatt tilfredsstillende.
Det er et grunnleggende prinsipp at omsorgsovertagelse skal være siste utvei. Man kan spørre hvor går grensen for tilfredsstillende og ikke tilfredsstillende omsorgsutøvelse? Skal alle barna oppdras på lik måte? Er det ikke rom for forskjeller? Tiltak skal forsøkes. I praksis synes det ikke alltid at dette gjøres i tilstrekkelig grad. Tiltak som eventuelt forsøkes synes ofte ikke å være de rette. Ofte hører man at kommunen ikke ønsker å bruke penger på frivillige tiltak. Den budsjettposten som kan brukes til frivillige tiltak, synes å bli brukt til å spare penger på bekostning av barna og familiene. Tvangsvedtak er det mye lettere å rettferdiggjøre.
Det brukes mye midler til norsk barnevern. Likevel synes det som om fremtiden til en for stor del av barnevernsbarna ikke er så bra. En leser stadig at mange av disse sliter med ulike problemer. Det er også paradoks at det å ha vært barnevernsbarn, kan gjerne bli brukt mot barnet selv når barnet blir forelder.
Det er utvilsomt en traume for barna å bli tatt ut av sin biologiske familie. Denne alvorlige traume fokuseres det svært lite på. Noen få ganger er omsorgsovertagelse en nødvendighet, men i svært mange tilfeller ville barna ha kunnet bli i sin biologiske familie slik at denne type traumer kunne vært unngått. Under barneverntjenestens omsorg hører man gang på gang om de stadige flyttinger fra et hjem til et annet som disse barna må oppleve. Min erfaring er at dersom barna sier at de vil til foreldrene, så blir dette tillagt liten vekt. Men dersom barna sier det motsatt, så blir dette vektlagt i stor grad.
Man ser tydelige brudd på menneskerettigheter i barneverntjenestens arbeid. Dette burde vi ikke godta i Norge i 2015. Jeg kan nevne noen eksempler:
Ifølge barnevernloven og barnekonvensjonen skal barna plasseres hos familiens slekt eller nettverk, dersom dette ikke er mulig skal barna plasseres i fosterfamilier hvor deres språk og kulturelle identitet blir ivaretatt. Dette kan være familier som enten bor i Norge eller i opprinnelseslandet til barnet. Dette gjøres svært sjeldent i Norge. Mitt inntrykk er at barneverntjenesten ofte ikke en gang forsøker å se på barnets storfamilie og nettverk som resurs. Ofte får jeg som svar fra barneverntjenesten at de bruker familier som de får fra Bufetat; og at Bufetat ikke har noen familier som kan barnets språk. I min praksis kjemper jeg ofte med barneverntjenesten om dette. Jeg har også sett at det er nokså vanlig at foreldrene ikke får snakke sitt morsmål med barna under samværene og at dette kommer først i gang kun etter at jeg forlanger det. Også dette er et brudd på grunnleggende menneskerettigheter.
Det synes også ofte at barna med spesielle behov kommer i barneverntjenestens lys. Det synes som omgivelsene rundt har liten aksept for barn med spesielle behov og at foreldrene som fra før av har kjempet hardt får skylden for barnas spesielle behov. Det er uforståelig hvorfor man heller ikke ser på foreldrene, familien og nettverket som resurs. Dette gjelder både i familier med barn med spesielle behov, utenlandske familier og hvor en eller begge foreldrene virkelig sliter og kanskje ikke kan ivareta barna for en periode eller varig.
Det synes ofte også å være en alt for lang og urimelig kamp for foreldrene å få tilbake sine barn etter en omsorgsovertagelse. Er det samfunnets beste å holde barna på institusjoner og diverse fosterhjem i stedet for å arbeide målrettet slik at barna kan bo hos sine foreldre? Om hvor lite tilfredsstillende barneverntjenesten tenker rundt det med å få barna tilbakeført kan man lese i et innlegg i Dagbladet 9.04.2015 skrevet av en barnevernsarbeider. Hun skriver at hun har plikt å spørre foreldre om de ønsker hjelp etter omsorgsovertakelse, men at det i grunnen ikke er hennes kompetanse å hjelpe disse foreldrene. Hun viser også til ventelister på DPS (distriktspsykiatrisk senter, red. anmrk.) og lignende. Hun etterlyser ettervern for disse foreldrene. Man kan spørre her om kanskje de barnevernfaglige vurderingene er blitt for kompliserte eller om en del av de barnevernsansatte rett og slett mangler den kunnskapen og visdommen som skal til i det barnevernfaglige arbeide?
Barneverntjenesten har plikt til å arbeide også med foreldrene, ikke kun med barna. Det anses som barnets beste dersom foreldrene har best mulig omsorgsevner. Ventelister hos DPS og andre steder kan lett omgås ved å betale for privatpraktiserende psykolog eller lignende. Barnets beste er vel ikke at foreldrene står på en venteliste, barnet beste er vel at de får hjelp når de trenger denne hjelpen, og det er til syvende og sist barneverntjenestens ansvar å få gitt denne hjelpen. Når denne hjelpen hos en privatpraktiserende psykolog eller lignede blir avslått, så er det kanskje mer en økonomisk vurdering enn en «barnets beste» vurdering. Barnevernarbeiderens holdning i innlegget i Dagbladet vitner kun enda en gang om at det er alvorlige mangler i barneverntjenestens måte å arbeide på; og det skaper ytterligere tvil om hvorvidt barneverntjenesten virkelig evner å se barnets beste.
Ansatte i skole og barnevern har lavere forventninger til barn med tiltak fra barnevernet enn til andre skolebarn.
