Norge best?

Advokat Ieva Z. Rise
Av Ieva Z. Rise
Norges utenriksminister Borge Brende i forbindelse med debatten om utsendelse av asylsøkere til Russland uttalte til VG 23.1.2016 følgende:
– Det russiske aktører har sagt til meg, er at de er såret over hvordan Russland nå har blitt omtalt på i den norske debatten. De opplever at det er skapt et inntrykk av at Russland ikke er et trygt land, sier Brende til VG på telefon fra Davos.
Det er helt forståelig at de russiske aktørene blir såret av de uttalelsene som har kommet om Russland og Russlands evne til å behandle asylsaker og gi beskyttelse.
De uttalelsen som har kommet de siste dagene vitner om en type grunnholdning som det synes som mange nordmenn samt en del norske institusjoner innehar – altså at Norge er best og at det er best for ”alle” å være i Norge. Men er det virkelig slikt?
Jeg ser denne type holdninger gang på gang. Hva vitner denne type holdninger at ”Norge er best” om?
I mitt arbeid jobber jeg stadig med barnevernssaker og utenlandske familier. Også den norske barneverntjeneste synes å ha en grunnholdning at det beste for barna som de kommer i kontakt med er å vokse opp i Norge og da i en del tilfeller avskåret fra barnets familie, slektninger i hjemlandet, barnets språk, kultur, religion. Jeg har klienter hvor så å si hele barnets slekt bor i hjemlandet og gjerne en av foreldrene også. Foreldrene ønsker å flytte til hjemlandet med barna som blir holdt igjen i Norge av barnevernet. Den norske barneverntjenesten gjør som regel ingenting for å forsøke å undersøke om barnets beste vil kunne være å flytte til hjemlandet og å vokse opp der hos den andre foreldre eller hos slekt. Det er jeg som foreldrenes advokat som gjerne etablerer kontakten med barnets familie i hjemlandet og barneverntjenesten der. Dette er ofte likevel ikke interessant for barneverntjenesten som synes å være svært skeptisk til andre land og synes aktivt å lete etter argumenter for å holde barnet i Norge avskåret fra de grunnleggende menneskerettigheter som barnet har krav på etter barnekonvensjonen slik som for eksempel barnets storfamilie, kultur, identitet, språk og religion. Med holdningen om at det uansett må være best i Norge, bryter således den norske barneverntjenesten og gjerne også de norske domstolene grunnleggende menneskerettigheter i disse saker. I desember 2015 kom det nye retningslinjer basert på for lengst eksisterende regelverk for hvordan barneverntjenesten skal arbeide med familier med utenlandsk opprinnelse.
I min første sak for tingretten etter at disse retningslinjene kom, var det verken barneverntjenesten eller domstolen særlig interessert i å høre på noe som handlet om barnas hjemland. Klart at foreldre ble såret og kulturen og folket familien kommer fra, ble såret. Dette er en mor og flere barn som gjerne flytter til hjemlandet men som blir holdt igjen her på grunn av denne holdningen om at det må være best i Norge. En slik grunnholdning hvor man så sterkt nedvurderer andre land, vitner om noe svært lite hyggelig. Norge har historien om assimilering av taterbarna og vi vet at det har vært holdninger i verdenshistorien om at vise folkegrupper eller land er best. I tråd med slike holdninger er det blitt begått noen av de største overgrep i menneskehistorien. Kanskje det er på tide å åpne horisonten å forstå at på samme måte som barn kan fint vokse opp i andre land så kan også andre land behandle asylsøknader og ta vare på asylsøkere.
Ieva Z. Rise
advokatfullmektig