Norge best?

Skrevet av Ivar Eide.

Av Ieva Z. Rise

Norges utenriksminister Borge Brende i forbindelse med debatten om utsendelse av asylsøkere til Russland uttalte til VG 23.1.2016 følgende:

– Det russiske aktører har sagt til meg, er at de er såret over hvordan Russland nå har blitt omtalt på i den norske debatten. De opplever at det er skapt et inntrykk av at Russland ikke er et trygt land, sier Brende til VG på telefon fra Davos.

Det er helt forståelig at de russiske aktørene blir såret av de uttalelsene som har kommet om Russland og Russlands evne til å behandle asylsaker og gi beskyttelse.

De uttalelsen som har kommet de siste dagene vitner om en type grunnholdning som det synes som mange nordmenn samt en del norske institusjoner innehar – altså at Norge er best og at det er best for ”alle” å være i Norge. Men er det virkelig slikt?

Jeg ser denne type holdninger gang på gang. Hva vitner denne type holdninger at ”Norge er best” om?

I mitt arbeid jobber jeg stadig med barnevernssaker og utenlandske familier. Også den norske barneverntjeneste synes å ha en grunnholdning at det beste for barna som de kommer i kontakt med er å vokse opp i Norge og da i en del tilfeller avskåret fra barnets familie, slektninger i hjemlandet, barnets språk, kultur, religion. Jeg har klienter hvor så å si hele barnets slekt bor i hjemlandet og gjerne en av foreldrene også. Foreldrene ønsker å flytte til hjemlandet med barna som blir holdt igjen i Norge av barnevernet. Den norske barneverntjenesten gjør som regel ingenting for å forsøke å undersøke om barnets beste vil kunne være å flytte til hjemlandet og å vokse opp der hos den andre foreldre eller hos slekt. Det er jeg som foreldrenes advokat som gjerne etablerer kontakten med barnets familie i hjemlandet og barneverntjenesten der. Dette er ofte likevel ikke interessant for barneverntjenesten som synes å være svært skeptisk til andre land og synes aktivt å lete etter argumenter for å holde barnet i Norge avskåret fra de grunnleggende menneskerettigheter som barnet har krav på etter barnekonvensjonen slik som for eksempel barnets storfamilie, kultur, identitet, språk og religion. Med holdningen om at det uansett må være best i Norge, bryter således den norske barneverntjenesten og gjerne også de norske domstolene grunnleggende menneskerettigheter i disse saker. I desember 2015 kom det nye retningslinjer basert på for lengst eksisterende regelverk for hvordan barneverntjenesten skal arbeide med familier med utenlandsk opprinnelse.

I min første sak for tingretten etter at disse retningslinjene kom, var det verken barneverntjenesten eller domstolen særlig interessert i å høre på noe som handlet om barnas hjemland. Klart at foreldre ble såret og kulturen og folket familien kommer fra, ble såret. Dette er en mor og flere barn som gjerne flytter til hjemlandet men som blir holdt igjen her på grunn av denne holdningen om at det må være best i Norge. En slik grunnholdning hvor man så sterkt nedvurderer andre land, vitner om noe svært lite hyggelig. Norge har historien om assimilering av taterbarna og vi vet at det har vært holdninger i verdenshistorien om at vise folkegrupper eller land er best. I tråd med slike holdninger er det blitt begått noen av de største overgrep i menneskehistorien. Kanskje det er på tide å åpne horisonten å forstå at på samme måte som barn kan fint vokse opp i andre land så kan også andre land behandle asylsøknader og ta vare på asylsøkere.

Ieva Z. Rise
advokatfullmektig

• Les mer
• Ingen kommentarer

Bienes Historie

Skrevet av Ivar Eide.

William er en melankolsk biolog og frøhandler i England i 1852. Han setter seg fore å bygge en helt ny type bikube som skal gi både ham selv og hans barn ære og berømmelse.

George er birøkter i USA i 2007 og kjemper i motbakke, men han håper sønnen kan bli gårdens redning.

Tao arbeider med håndpollinering i et fremtidig Kina hvor biene har forsvunnet. Hun ønsker mer enn noe annet at sønnen skal få en utdannelse og et bedre liv enn henne selv.

 

«Bienes historie» skildrer menneskenes første spede forsøk på å holde bier, via dagens industrielle landbruk og til en fremtid hvor biene er døde. I bunnen ligger tre sterke historier om relasjoner mellom foreldre og barn, og om menneskenes sårbarhet.
Aschehoug Forlag.

• Les mer
• Ingen kommentarer

Kan bevare 60 flere kulturminner

Skrevet av Ivar Eide.

Av Kjell M. Kaasa/Newswire

Norsk Kulturminnefond har fått ti millioner kroner ekstra i statsbudsjettet for 2016. Støtten som fondet gir, viser seg å være helt avgjørende for om en eier går i gang med oppussing.

Norsk Kulturminnefond mottar over 800 søknader fra private eiere som ønsker å restaurere eller reparere. I gjennomsnitt koster et slikt prosjekt 173 000 kroner.

– Kampen om midlene vi har til rådighet er stor,    og vi må si nei til halvparten av søkerne. De nye ti millionene betyr at nærmere 60 ekstra bevaringsprosjekter kan bli satt i gang. Hver krone av de friske midlene går til kulturminneeiere, sier direktør Simen Bjørgen i Norsk Kulturminnefond.

Totalt forvalter Kulturminnefondet nå 87,4 millioner kroner. Årets søknader kom fondet i hende før 1. november. Nå starter arbeidet med å finne de verdigste mottakerne. Midlene som deles ut rekker som regel bare til en del av jobben, men er svært avgjørende for hvor mye av fortiden som blir bevart.

– I våre undersøkelser sier fire av fem tidligere mottakere at den økonomiske hjelpen gjorde at de valgte å gå i gang med arbeidet med å bevare kulturminnet, heller enn å rive eller la det forfalle, sier Bjørgen.

PÅTRYKK FRA VENSTRE

Norge har rundt 500 000 kulturminner som vitner om fortiden. Det er hus, bygårder, låver og naust, men også fartøyer, gravhauger, stier, historiske anlegg og mer. Hvert år forsvinner 1,5 prosent av dem.

I det opprinnelige budsjettforslaget for neste år skulle Kulturminnefondet få en økning på 1,9 millioner kroner, i hovedsak en priskompensasjon. Venstre og KrF sørget for at summen ble høyere.

– Kulturminner representerer store historiske verdier, som er svært viktige å ivareta når vi skal bygge og videreutvikle samfunnet videre. Det vi gjør i dag, må bygge på den tiden som har vært, slik at vi beholder verdiene når vi utvikler oss videre, sier Venstre-leder Trine Skei Grande.

Når støtte gis til et restaureringsprosjekt, utløser det en innsats verdt tre ganger så mye, viser tidligere beregninger. Eieren selv bidrar økonomisk og med arbeidsinnsats. Mye gjøres også på dugnad.

– De private kulturminneeierne gjør en svært viktig jobb for samfunnet, og det skal vi støtte opp under også økonomisk. Venstre kommer til å fortsette jobben med å øke denne potten videre i årene som kommer, sier Skei Grande.

TIL BRUKS, IKKE TIL STAS

Kulturminner har et mindre strengt vern enn fredete fortidsminner, som staten tar seg av gjennom Riksantikvaren.

Etterbruken er ofte viktig for om et kulturminne bevares. En eier har sjelden råd til å restaurere en bygning for å ha den stående til pynt. Ikke sjelden brukes de oppussete bygningene til serverings- og overnattingssteder, der autensitet og historie er en viktig del av opplevelsen.

Andre kulturminner gjenoppstår på sjøen. Dampskipet D/S Stord I ble bygget for Hardanger Sunnhordlandske Dampskipsselskap i 1913 og gikk i rutefart fram til 1969, mellom Stord, Bergen og Hardanger, og Bergen og Stavanger. Etter en brann, omfattende restaureringsarbeid og 22 millioner kroner er skipet igjen i fart.

NÆRMERE 1,5 MILLIONER ER KOMMET FRA KULTURMINNEFONDET

– Skipet brukes nå til charter og forhåndsannonserte turer som er åpne for alle, fra mai til september. Det er et populært tilbud. Vi ser at særlig mange besteforeldre tar med barnebarn på en historisk reise, sier Harald Kvinge, styreleder i Stiftelsen Stord 1.

Etter krigen ble det satt inn to dieselmotorer, men etter restaureringen er skipet er nå slik det så ut i 1931, med trippel dampmaskin.

BILDET:  – Stord 1 går nå kun på damp. Til sommeren blir den del av en temareise som heter ”Som å reise i gamle dager”, der turen går med dampbåt, damptog og veteranbuss, sier Kvinge.

• Les mer
• Ingen kommentarer

Økt tilstrømning av flyktninger og asylsøkere til Norge

Skrevet av Ivar Eide.

Av Siv Alsen

Økt tilstrømning av flyktninger og asylsøkere til Norge og konsekvenser for trusselbildet.

Den økte asyltilstrømmingen til Norge vurderes i første rekke å få negative følger for trusselbildet knyttet til det høyreekstreme miljøet i Norge. Dette fordi motstand mot innvandring er en av de mest sentrale sakene, og en viktig mobiliseringsfaktor, for dette miljøet.

Det ligger også et potensial for at venstreekstreme miljøer i Norge kan samles rundt saker relatert til flyktningkrisen. En eskalering av konflikten med det høyreekstreme miljøet kan føre til motreaksjoner og voldelige sammenstøt mellom høyre- og venstreekstremister.

Asylsøkere knyttet til ekstrem islamisme framstår ikke som en sentral bekymring for PST på kort sikt. Trusselen fra ekstrem islamisme kommer først og fremst fra personer som er født eller oppvokst i Norge, og som har blitt radikalisert her. Det vurderes som lite sannsynlig at det norske asylinstituttet blir brukt av grupper som ISIL/Al-Qadia ved at det kommer asylsøkere med en forhåndsbestemt voldsintensjon til Norge.

På lengre sikt er det mulig at enkelte asylsøkere vil kunne utgjøre en terrortrussel i Norge. Asylsøkere er en sårbar gruppe for radikalisering, men her vil det også være store variasjoner, blant annet basert på landbakgrunn og sosioøkonomiske forhold. Det er heller ikke en nødvendig sammenheng mellom det å ha vært en voldsaktivist i et krigsherjet hjemland og det å bli en voldsutøver i et nytt land.

Benedicte Bjørnland
sjef PST

• Les mer
• Ingen kommentarer

Skal kåre Norges verste sløser av skattepenger

Skrevet av Ivar Eide.

Skattebetalerforeningen skal, sammen med Nettavisen, kåre den offentlige instansen som har sløst mest med våre skattepenger i 2015.

Hvor sikre kan man egentlig være på at skattepengene brukes fornuftig? Fra og med i dag setter Skattebetalerforeningen og Nettavisen i gang et prosjekt som skal sette fokus på hvordan politikere og byråkrater forvalter skattepengene.

– Vi vil sette søkelys på holdninger til og håndtering av det offentliges bruk av skattepenger ved å avdekke/gå inn i eksempler på offentlig sløsing, sier Karine Ugland Virik, administrerende direktør i Skattebetalerforeningen.

Skattevilje og bruk av skattepenger henger sammen

Prosjektet skal munne ut i tildelingen av «Sløseriprisen 2015». Prisen skal tildeles den offentlige instans som i løpet av 2015 har vist størst uforsiktighet med samfunnets felles midler.

– Det handler ikke om økonomisk kriminalitet/korrupsjon, men selve bevisstheten rundt, respekten for, og forvaltningen av våre skattekroner. Det er langt enklere å betale for seg når man vet at pengene faktisk brukes fornuftig av de som styrer, sier Karine Ugland Virik.

Jury og lesere skal bestemme

Både enkeltpersoner og organisasjoner kan tipse om – og nominere – kandidater til prisen, men det er juryen som velger ut de kandidatene det skal stemmes over.

Juryen består av Karine Ugland Virik (adm. dir. i Skattebetalerforeningen), Gunnar Stavrum (redaktør i Nettavisen), Marte Gerhardsen (tenketanken Agenda), Mathilde Fasting (tenketanken Civita) og Hallgeir Kvadsheim (Luksusfellen).

Denne juryen skal ha ansvaret for å velge ut finalistene – selve vinneren skal kåres i Nettavisen i januar 2016.
= = = = =

• Les mer
• Ingen kommentarer

Hvis du ikke spør..

Skrevet av Ivar Eide.

Av Kristin Sommerseth

En ny rapport fra Redd Barna viser at det finnes svært liten kunnskap om seksuelle overgrep mot barn i minoritetsfamilier i Norge. Helsesøstre, barnevern, støttesentre og andre hjelpetilbud strever med å fange opp minoritetsbarn som blir utsatt for overgrep.

Det er ingen grunn til å tro at barn med annen kulturbakgrunn enn norsk er mindre utsatt for seksuelle overgrep enn etnisk norske barn. Men få saker avdekkes, og hjelpeapparatet melder om en svært liten andel barn med innvandrerbakgrunn som er utsatt for seksuelle overgrep.

Redd Barna lanserte rapporten «Hvis du ikke spør, klarer jeg ikke fortelle» – om utfordringer ved avdekking av seksuelle overgrep mot barn i minoritetsfamilier.
Rapporten er utført og skrevet av Silje Berggrav.

Les rapporten her.

 
Få saker avdekkes

Redd Barna fikk utført denne kartleggingen, fordi det finnes svært liten kunnskap om seksuelle overgrep i minoritetsfamilier i Norge. De sakene om seksuelle overgrep som når offentligheten, hjelpeapparatet og rettsvesenet, handler i stor grad om etnisk norske familier. Det er imidlertid liten grunn til å anta at barn med annen kulturbakgrunn enn norsk er mindre utsatt for seksuelle overgrep enn etnisk norske barn.

– Rapporten er ingen omfangsstudie. Men vi vet at svært få av disse sakene avdekkes. Helsesøstre avdekker knapt noen slike saker, barnevernet får veldig få av disse sakene, minoritetsbarn kommer i liten grad til støttesentre mot incest eller andre hjelpetilbud. Denne rapporten belyser noen av årsakene til at sakene er så underrapporterte, og hvorfor hjelpeapparatet må tenke nytt om hvordan vi kan nå disse utsatte barna, sier Lars Due-Tønnessen, spesialrådgiver på vold og overgrep i Redd Barna.

Det finnes ingen norske studier som fokuserer spesifikt på seksuelle overgrep i minoritetsfamilier, og det er lite forskning internasjonalt. Rapporten Redd Barna gir ut nå, er en viktig begynnelse for å belyse temaet.

Det er mange mekanismer som kan være årsaker til at saker om overgrep mot minoritetsbarn ikke kommer frem i lyset. En sterk æreskultur og frykt for sanksjoner kan være grunner til at barn og unge fra minoritetsfamilier velger å holde overgrepene skjult.
Årsaker og reaksjoner

Det er flere grunner til at det kan være ekstra tabubelagt å snakke om seksuelle overgrep i minoritetsfamilier, og det er årsaker til at saker om overgrep mot minoritetsbarn kan være vanskeligere å avdekke. Minoritetsbarn og unge som forteller omverdenen om seksuelle overgrep, kan oppleve å ikke bli trodd, å få skylden for overgrepet, å utsettes for vold eller bli presset inn i ekteskap fordi man anses som «uren», eller å bli utstøtt fra familien. Frykten alene for denne typen reaksjoner kan være nok til at barn og unge velge å holde overgrepene skjult. Betydningen av sterke familierelasjoner, ære og skam, seksuell dydighet og lojalitet til foreldre gjør det vanskelig å få historiene frem i lyset.

– Mange med minoritetsbakgrunn er uvant med å snakke om seksualitet generelt. De har ikke ord på deler av kroppen, de kan ikke beskrive kjønnsorganene sine. En del definerer ikke det de er utsatt for som vold eller seksuelle overgrep – de ser på  det som noe vanlig, noe alle opplever, sier psykolog Anna Kaszuba ved Senter mot incest og seksuelle overgrep (SMISO) i Sør-Trøndelag.

• Les mer
• Ingen kommentarer

Jeg døde som 5-åring

Skrevet av Ivar Eide.

Av John C. Krager i Ordet Fritt

Denne historien stammer fra Sør-Trøndelag og er ment som et innlegg i debatten om
reinkarnasjon/gjenfødelse…

Tildragelsen hendte for ca. 20 år siden. Jeg kom over en annonse i en avis ang. et stort, flott hus som var rimelig til salgs, et reparasjonsobjekt. Plasseringen var fin, på en stor tomt helt nede ved sjøen ved Stjørdal.
      Jeg hadde på den tiden en venninne på Hell som var villig til å vise vei til eiendommen…selv var jeg ukjent med stedet og lite kjent i området.
      Vi dro dit og tok stedet i besiktigelse….stedet var fint og bygningene var store og staselige, som jeg hadde antatt utfra bildet i avisen…om enn noe forfalne.
      Det besynderlig var imidlertid en sterk følelse av å ha vært her før…alle ting ved dette store huset og stedet var veldig kjent. Men jeg fikk også en trykkende følelse, som av noe sterkt ubehagelig eller trist…
Min ledsager merket nok min reaksjon og spurte hva som var i veien. Ingenting, svarte jeg, men fortalte om hva jeg opplevde..om min gjenkjennelse, og om den deprimerende følelsen.
Dessuten, sa jeg, her til høyre går en sidevei gjennom skogholtet der, og bak skogen der ligger et sveitserhus og et lite uthus…og en stor hage med frukttrær og bærtrær. Jeg syntes du sa du aldri har vært her, sa mitt følge, og så betuttet på meg. Ja, svarte jeg, det er jeg helt sikker på…
      Vi fulgte den veien gjennom skogen…den var bare ca. 100 meter…. så kom vi fram til stedet jeg hadde beskrevet. Det var nøyaktig slik jeg hadde sagt.
      Følelsen av sorg og fortvilelse ble her oppe enda sterkere. Jeg begynte faktisk å fryse og skjelve… Du er så blek, sa mitt følge…er du syk?
      Denne følelsen satt i meg mens jeg var der:
Her lekte jeg som liten gutt i haven, jeg spiste rips, stikkelsbær og solbær, og epler om høsten…det var et lite paradis. Mor og far og søster, men noe var helt feil…. Men så kom hosten, sorgen, fortvilelsen, savnet…tomheten, men likevel noe vidunderlig i det fjerne….
      Siden, en tid etter at jeg kom hjem, fortalte jeg min gamle far om denne hendelsen…kunne jeg allikevel ha vært på stedet som barn, og siden glemt det?
     Han tenkte seg om, så gikk det som en dragning over ansiktet hans….så sa han: Nei, du har nok ikke vært der, dvs. siste gang din mor og jeg var der var du bare en liten spire i mors liv. Du skjønner, de som bodde i den sveitservillaen i skogholtet var omgangsvenner av oss….de var bestyrere ved tuberkulosehjemmet som var det store bygget ved sjøen. De mistet sin lille sønn på 5 det året..han var blitt smittet av tuberkulose etter at han på egen hånd hadde vært nede ved hjemmet. Døden innhentet han fort…gallopperende tæring kalte de det…det var helt fryktelig selvfølgelig. Det er over 50 år siden, men det smerter ennå å tenke på den stakkars lille gutten…
Men hvordan kan du kjenne til dette?…..Det var før din tid…og dette har din mor og jeg aldri fortalt deg om.

• Les mer
• Ingen kommentarer

Snakk med barna

Skrevet av Ivar Eide.

Av Marianne Skogen og Grete Vandvik

Barn får med seg de sterke bildene på TV og nettet. Redd Barna anbefaler å snakke med barna om det som skjer. Her er våre tips og råd til hvordan du kan snakke om flyktningkrisen.

 

Mange foreldre og andre voksne tar nå kontakt med Redd Barna og spør hvordan de kan snakke med barn om flyktningkrisen. Barn er forskjellige, de oppfatter ting ulikt, og reagerer ulikt. Men det er viktig at voksne tar seg tid til å snakke med barn om det som skjer, og spesielt om det arbeidet som gjøres for å løse konflikten og å hjelpe de som rammes. Barn som er redde og usikre trenger trygge voksne som tar ansvar og bryr seg.
Barn trenger kunnskap for å forstå

Barn lever i den samme verden som oss voksne, og de orienterer seg så godt de kan. De trenger å få kunnskap om det som skjer rundt dem, og de trenger å forstå. De får ofte med seg langt mer enn vi tror. Men ofte kjenner de ikke til hele bildet. De får tak i bruddstykker som de selv setter sammen til en helhet. De fyller inn selv der hvor det er hull. Dette samsvarer ikke alltid med virkeligheten. Barn trenger hjelp av voksne for å forstå, se sammenhenger og gjøre informasjonen håndterlig. Barn blir også tryggere når de får gode, troverdige forklaringer på det de ser og hører om. Barn har ofte et iboende ønske om å gjøre noe for å hjelpe andre barn de ser har det vondt. Å snakke med barna om det som skjer, svare på spørsmålene deres og forklare, kan både bidra til å berolige dem, og det kan samtidig vekke engasjement og tro på at det nytter å hjelpe.
Her er noen tips til voksne om hvordan man kan snakke med barn:

Lytt til barna.
La barna spørre om hva de ikke forstår. Reflekter sammen med barna om hva de tenker og tror. Samtalen kan ta utgangspunkt i et nyhetsinnslag på Supernytt , eller kanskje kjenner barnet noen som kommer fra området.

Vær konkret og ærlig.
Unngå å bruke vanskelige ord og uttrykk. Ta hensyn til alder. Både små og litt større barn kan ha behov for å forstå. Ikke si ting som ikke stemmer med virkeligheten, fordi du vil skjerme barnet. Men du må ikke fortelle absolutt alt.

Fortell om løsninger.
Trygg barna ved å fortelle om alt som nå gjøres for å finne løsninger. Snakk om de voksnes ansvar og innsats for å få slutt på krig og vold. Fortell at de voksne har ansvaret for å finne løsningene, selv om det er svært vanskelig problemer som skal løses. Husk at du ikke må gi svaret på alt. Det er lov å si at dette er vanskelig.

Informér om flyktninger.
Mennesker flykter fra krig og overgrep. Snakk med barna om hva en flyktning er og hvorfor millioner av mennesker i verden er flyktninger.

Støtt barns initiativ.
Barn som på en eller annen måte får anledning til å gjøre noe i forhold til krigen, vil ofte oppleve større grad av mestring og mindre frykt. Voksne bør stimulere og støtte barn som ønsker å hjelpe til. Barn kan lage basar eller innsamlingsaksjoner, de kan lage teater og utstillinger eller sende brev og tegninger med oppfordringer om fred til egen og andres regjeringer.

• Les mer
• Ingen kommentarer

Dette flykter de fra

Skrevet av Ivar Eide.

Av David Brændeland

Khalid (7) mistet hånda etter et rakettangrep på skolen hans tidligere i år. Over 2 millioner syriske barn får ikke gå på skole fordi landet deres er i krig.

Elevene ved barneskolen i Idleb i Syria var akkurat ferdige med eksamen, og hadde tatt friminutt, da to raketter traff skolen deres. Tre lærere og tre elever omkom, 50 barn ble skadd. En av dem var Khalid, som mistet armen i angrepet.

Når et nytt skoleår begynner i Syria denne uken står mange stoler og klasserom tomme, eller ødelagte på grunn av liknende bombeangrep. Mellom 2,1 og 2,4 millioner syriske barn får ikke gå på skolen på grunn av krisen i landet, viser en ny rapport av Redd Barna.

Hyppig bombing gjør at skoler ofte må stenge i dager eller uker, eller lærere må flytte klasserom til bomberom i mørke kjellere. Mer enn halvparten av alle angrep mot skoler i verden de siste fire årene har skjedd inne i Syria.

51 angrep på skoler

Før krigen startet i 2011 var Syria et av landene i verden hvor flest barn fikk gå på skolen. Nå får flertallet av barna ikke skolegang og landet er i ferd med å få barn som går glipp av hele skolegangen sin.

Kun 17 % av barna som er flyktninger inne i eget land i dag får lære på skolebenken, og i områdene som er verst rammet av kamper og flyangrep, er det bare 6 % som går på skole.
Skoler i Syria blir systematisk bombet, ødelegges, blir overtatt av væpna styrker og brukt til våpenlagre og tortursentre.

De siste fire årene har det vært mer enn 4.000 angrep på skoler inne i Syria.

– Skolegangen til barna i Syria er bokstavelig talt under angrep. En hel generasjon syriske barn er i ferd med å miste framtiden sin på grunn av de massive angrepene på skoler.
Kareem var på skolen da den ble angrepet av raketter. 50 barn ble såret, og fem barn og tre lærere ble drept

Det er lett å forstå at familier flykter til Europa når foreldre i Syria ikke engang kan sende barnet sitt på skolen om morgenen og vite at det vil overleve:

– Barn risikerer i dag livet for å gå på skolen. Vi ser eksempler på at missiler lander i skolegårder, lærere blir truet på livet av styrker som kjemper seg inn i klasserommene og det undervises i mørke bomberom.

Før krigen var Syria kjent for sine ingeniører, lærere og vitenskapsmenn og – kvinner. I dag sitter de samme menneskene som flyktninger på jernbanestasjonen i Beograd eller ved gjerdet på grensen til Ungarn.

Kilde: Redd Barna

• Les mer
• Ingen kommentarer

Hvem passer pus når du ikke er hjemme?

Skrevet av Ivar Eide.

Sommeren er over, og de fleste er tilbake på jobb, studier, på skole og i barnehage. For Norges hundretusener av kjæledyr kan det bety lange og ensomme timer i huset.

Skulle det oppstå en nødsituasjon, kan det føre til stor skade på huset ditt, og ikke minst ditt kjæledyr. Våre firbeinte venner er relativt hjelpeløse hvis de befinner seg i en nødssituasjon, for eksempel en brann, giftig røyk eller flom. Verisure Securitas Direct, Norges ledende alarmselskap, har utarbeidet noen tips til hva du bør gjøre for å beskytte ditt kjæledyr når du selv er ute av huset.

Med Verisures alarmsystem kan du overvåke ditt hus ved hjelp av sanntidsvarsler når du er borte fra hjemmet. Når alarmen utløses, vil alarmen umiddelbart begynne å ta bilder. Disse sendes til en operatør, som raskt kan kontrollere om din beste venn er i sikkerhet. Alarmsystemet kan også sende en melding til din telefon når noen andre låser seg inn i huset, slik at du vet at kjæledyret ikke lenger er alene hjemme.

Foruten alarm, er det flere sikkerhetstiltak norske dyreeiere kan gjennomføre for å sikre sine kjæledyr. Dette gjelder både når dyrene er alene hjemme, men også hvis man er så uheldig at man står overfor en nødssituasjon.

Når du forlater kjæledyr alene hjemme, er det viktig å holde dem innenfor et område nær inngangen. Det gjør det lettere for brannmannskap å finne dem dersom det oppstår brann.

Unge dyr, som valper og kattunger, bør være i et inngjerdet område når du er borte. Dette reduserer risikoen for at de tygger på strømførende ledninger og andre potensielle brannfeller.

Dyr er nysgjerrige, og vil gjerne utforske steder du kanskje ikke har tenkt på som en brannfelle. Maten du tilbereder, stearinlys på bordet og åpen ild i peisen er eksempler på dette. Ta også en ekstra sjekk rundt komfyrer, løse ledninger, brytere og andre steder dyrene kan komme bort i.

Alle husstander bør også gjennomføre en brannøvelse. Her bør man diskutere hvem som er ansvarlig for å evakuere kjæledyrene i tilfelle brann, og det kan være lurt å la alarmselskap og nødetater få vite at det bor dyr i hjemmet.

Dersom en brann oppstår, er det viktig at kjæledyrene får rask og riktig behandling:

• Hvis et kjæledyr har fått brannskader, ta kontakt med en veterinær umiddelbart. Hold åpne sår rene ved å holde en fuktig klut mot såret til du kommer til veterinær.

• Eldre og syke dyr kan være spesielt følsomme for røyk, og krever spesiell oppmerksomhet.

• Røyk fra brann og svært varm luft kan forårsake alvorlig skade på kjæledyrets luftveier. Ta kontakt med dyrlege dersom dyret puster uregelmessig eller raskere enn vanlig, hoster mye, eller du hører en hes lyd. Disse symptomene kan vises bare noen dager etter at et dyr har blitt utsatt for røyk, og det er svært viktig å ta kontakt med veterinær umiddelbart.

• Les mer
• Ingen kommentarer